Mellingsetra

Det gikk en gammel ferdalei mellom Mellingsetra og Orkdalen, det er antakelig denne Pilegrimsleden følger i dag. Når vi kommer over høyden og ned til Mellingsetra så møter vi i dag en liten setergrend med få hus og ingen fast bosetting. Slik har det ikke alltid vært. Stedet har tidligere vært en gård som hadde sitt oppgav i middelalderen, men lagt øde under svartedauden i 1349. Når tidene ble bedre ble bruket lagt inn under gården Mellingen som seter, derav navnet. Men når vi hører om Mellingsetra på 1600-tallet er det to selvstendige bruk her og det er klosteret på Rein som står som eier. Det må ha vært stor aktivitet her, på tross av at jordveien var liten. De hadde egen kvern og det var sagbruk her, men saga var ikke eid av gårdene, den ble drevet av fogdene Lorch og Friis. Da Trondheim brant i 1651 ble det stort behov for tømmer og skogen ble hogd ut og noen år senere ble saga lagt ned.

På denne tiden, rundt midten av 1600-tallet bodde det 10-12 personer her, 250 år senere, i 1900 var tallet over 40 personer. Det skal ha vært velstand på Mellingsetra. Om jordveien var liten hadde de betydelige utslåtter i områdene omkring og det var godt beite. I bergverkstiden på Løkken og fikk de nok også inntekter på brenning av kull til smeltehytta på Svorkmo. Et eksempel på velstanden er fortellingen om at brudekrona på Mellingsetra skal ha vært den største og fineste i hele bygda. Et viktigere eksempel er at den ene av de to gårdene i 1711 hadde 3 hester, 16 kyr, 2 okser, 6 sauer og 5 geiter. Det var en stor besetning etter datidens forhold.

Velstand trekker til seg folk og det fortelles at i 1861 kom det en familie flyttende til Mellingsetra fra Hølonda, de hadde fått husmannskontrakt. Flyttelasset dro de med seg på en kjelke. Det var alt de eide, på toppen av lasset satt de to yngste barna, og det sies at han i tillegg bar en gris i en sekk på ryggen.