Laurgard

Laurgard er en av de eldste gårdene i Sel. I sin tid ble den, sammen med Jørundstad, Romundgard og Olstad, skilt ut fra bygdas eldste gård; Sil. I middelalderen og framover lå gården nede ved Lågen, men da Storofsen kom sommeren 1789 ble 26 hus på gården tatt av flommen. Gården ble nå flyttet litt høyere opp i landskapet, ved den gamle veien som gikk nordover, over Dovrefjell til Nidaros. Det var i tiden etter Storofsen at gården utviklet seg til en skyss-stasjon og senere ble den postgård med poståpneri og butikk.

Laurgard var på denne tiden bygdas møtested. Her møttes bygdefolk for å handle, prates ved og for å høre nytt. Her var det skysskifte, hit kom postskyssen og her var mange fremmede innom. Her møttes reisende og bygdefolk. Engebret Hougen skriver om dette: ”Alltid var det mange fremmede å treffe på skysstasjonen Laurgard, og de bragte nyheter fra inn- og utland. De vitebegjærlige bygdefolk bragte etterretningene ut i bygda”.

Blant de besøkende på Laurgard var det også kjente personer. Hit kom Asbjørnsen i 1842. Han hadde fått et tips om at i Sel var det en rik fortellertradisjon, så han reiste hit i håp om å finne nye eventyr. Og det fant han. Det var her han fikk fortellingene ”God dag mann økseskaft” og ”Askeladden og de gode hjelperne” og en rekke andre eventyr vi i dag kan lese i Asbjørnsen og Moes samlede eventyr. Til Laurgard kom også Sigrid Undset. Hun var her med sine foreldre som liten pike, hun var her flere ganger på ferie, alene eller sammen med sine søstre og hun var her en hel sommer i 1917 for å skrive. Det er inn i landskapet her på Sel Sigrid Undset plasserer Jørundgård og Kristin Lavransdatter.