Historie

Den kristne pilegrimstradisjonen har sin opprinnelse i Kirkens første tid. De første kristne var opptatt av å dra til de stedene der Jesus hadde vært, slik som i Jerusalem og Betlehem.

Men dette var ikke de eneste hellige stedene for de første kristne, for den første kristne menigheten hadde mange martyrer som ble regnet som helgener. Disse menneskene hadde vært en del av menigheten og vært med blant dem som feiret gudstjeneste og bar fram bønner til Gud. Det var en klar oppfatning av at martyrene hadde kommet rett til himmelen og nå kunne be fremfor Guds trone. Derfor var det viktig for de kristne å komme til helgenenes graver. Dette ga dem en nærhet til det hellige, og bedre mulighet til å be om helgenenes forbønn.

Den lutherske reformasjonen var i stor grad en reaksjon på ulike misbruk, og Luther forbød derfor enhver form for pilegrimsvandring i store deler av Europa. Pilegrimstanken forsvant likevel ikke innenfor den protestantiske bevegelsen. Den fikk tvert imot en sentral plass i forkynnelse og fromhetsliv, ved at målet var himmelen og livet var en pilegrimsvandring. John Bunyans bok “En pilegrims vandring” er et typisk eksempel på oppbyggelseslitteratur i denne sjangeren.

Den romersk-katolske kirken og de ortodokse kirkene har en ubrutt pilegrimstradisjon siden kirkens første tid. I vår tid er de protestantiske kirkene i ferd med å gjenfinne denne tradisjonen. Nettopp fordi pilegrimsideen aldri forsvant fra de protestantiske kirkenes forkynnelse er det ikke så vanskelig å bli fortrolig med denne tradisjonen på nytt.

I denne først tiden etter Olav den helliges død lå kirken i Nidaros under erkebispesetet i Hamburg/Bremen. I 1070 skriver erkebiskopens “sekretær”, historikeren Adam av Bremen, en bekrivelse av biskopens reise til kirken i Nord, blant annet til Nidaros. I den forbindelse beskriver han pilegrimsferden til Nidaros:

“Nordmennenes viktigste by er Trondheim. Den er nå prydet med kirker og besøkes av mange mennesker. Der ligger den høysalige konge og martyr Olavs legeme. Ved hans grav virker Herren den dag i dag de største helbredelsesundere. Og folk som tror at de kan hjelpes gjennom den hellige manns fortjenstfulle gjerninger, strømmer dit langveisfra.

Hvis man seiler fra Ålborg eller Vendsyssel i Danmark, kommer man i løpet av en dag over til Viken, som er en by i Norge. Derfra holder man til venstre og seiler langs Norges kyst, og på den femte dagen når man fram til byen Trondheim.

Man kan også ta en annen vei, som fører fra danskenes Skåne over land til Trondheim. Men denne veien over fjellene tar lengre tid, og ettersom den er farefull, unngås den av reisende.”

Vi vet imidlertid at mange pilegrimer valgte å reise til Nidaros over Dovre, selv om denne ruten kunne være mer krevende og farlig enn sjøveien. Derfor fikk kong Øystein Magnusson bygget herberger for pilegrimer flere steder på fjellplatået på 1120-tallet. Omsorgen for pilegrimene var så viktig at det var en detaljert regulering for oppholdet i disse pilegrimsherbergene i den norske lovgivningen, 'Gulatingsloven'. I løpet av 1200-tallet ble også den første kirken bygget i Dovrefjell.

Da den lutherske reformasjonen nådde Norge i 1537, ble pilegrimsvandringer forbudt. Først i det 20. århundret begynte folk igjen å komme til Trondheim som pilegrimer. Særlig etter 1980-tallet dukket stadig flere opp, og antallet økte etter at pilegrimsveien mellom Oslo og Trondheim ble merket mellom 1993 og 1997. Pilegrimsleden – St. Olavsvegene til Trondheim slik vi kjenner den i dag ble offisielt åpnet av HKH kronprins Haakon 29. juli 1997.

I dag er Pilegrimsleden – St. Olavsvegene til Trondheim i Norge, Danmark og Sverige merket med St. Olavsvegenes logo. Pilegrimsleden fikk status som Europeisk kulturveg under Europarådets kulturveiprogram i 2010.