Vikingkongen og helgenen Olav

Den norske vikingkongen Olav II Haraldsson ble født i år 995. Han var sønn av vikingkongen Harald Grenske som igjen var oldebarn av Harald Hårfagre. Dette var svært fordelaktig i en tid hvor landet var preget av mange småkonger og jarler, for avstamning i rett linje fra Harald Hårfagre ga arverett til landets trone.

Bare 12 år gammel ble Olav introdusert til livet som en sjøfarende viking. Moren, Åsta, sendte ham ut på vikingferd sammen med den erfarne vikingen Rane, som ble en viktig lærer for den unge gutten.

Olav ble med tiden en suksessrik vikinghøvding med viktige allierte blant Europas herskere, men også farlige fiender. Blant hans allierte var kong Adalred II av England som på den tiden var i konflikt med den danske kong Svein. Kong Olav rev ned London bro ved hjelp av langskipet sitt. Kong Adalred II vant tilbake landet sitt og Olav ble rikt belønnet.

En annen av kong Olavs allierte var hertug Richard II av Normandie. Da Olav var 19 år gammel hadde han et mange måneder langt opphold ved hertugens hoff i Rouen i Frankrike. Selv om kristendommen allerede hadde vært introdusert mange steder i Norge og kong Olav II Haraldsson sannsynligvis kjente til denne nye troen, var det under dette oppholdet at Olav fikk undervisning i kristendom av hertugens egen bror, erkebiskop Robert av Rouen. Olav ble døpt i Rouen i 1014.

Olav kom tilbake til Norge med en visjon og et kall til å samle sitt kongerike til ett kristen land med en ny kristen lovgiving. I løpet av året 1015 ble han valgt til konge over Norge. Dette oppnådde han ved å reise fra ting til ting og la seg velge til konge, på den måten som var vikingenes form for demokrati. Frie menn som eide sitt stykke jord kunne stemme.

I 1016 ble Olav hyllet som konge ved Øyreting i Trondheim. Han var da den første som var valgt til konge i alle fylker. Gjennom denne prosessen introduserte kongen også en kristen lovgiving som ble antatt ved Mosterting i 1024.

I 1030 hadde kong Olav en drøm som han tolket som et kall til å vende tilbake for å kjempe for sitt land. Han ankom Stiklestad med en liten hær, og her ble han drept i slaget som utspilte seg 29. juli 1030.

Sagaen om Olav den Hellige, skrevet av den islandske historikeren Snorre Sturlasson, forteller at det skjedde mirakler både på slagstedet og senere, rundt kongens grav i Trondheim. Folk begynte å anse kongen for hellig, og ett år senere overbeviste de biskopen om å åpne graven. Kongen så ut som om han hadde sovet, håret og neglene hadde vokst, huden var frisk og det steg en vidunderlig duft opp fra kisten. Kongen ble erklært for martyr og helgen i året 1031. Relikviene ble plassert i kirken, og pilegrimsferder til den hellige kongen begynte umiddelbart.

I 1153 ble Nidaros erkebispedømme/kirkeprovins etablert av paven, og erkebiskop Øystein begynte straks å bygge den majestetiske katedralen i Trondheim, Nidarosdomen. Erkebiskop Øystein hadde studert i Frankrike og England og hadde god kjennskap til den europeiske katedralarkitekturen. Han bragte med seg både kunnskap og steinhuggere til Trondheim.

Erkebiskop Øystein var også viktig for venerasjonen av Olav. Han skrev boken om Hellige Olavs lidelse og mirakler “Passio et miracula beati Olavi”. Denne boken ble spredt og kopiert over hele Nord-Europa, og vi kan fortsatt finne enkelte kopier blant annet i biblioteker i Douai i Frankrike og Oxford i England. I 2019 ble "Passion Olavi" relansert, den kan kjøpes i mange bokhandler.