Pilegrimsvandring - gleden ved å gå langt

En stadig større interesse for pilegrimsvandring gjør at den norske pilegrimsleden har blitt stadig mer populær, særlig blant folk fra Nederland, Sverige og i Tyskland. Men de siste årene har også flere nordmenn fått øynene opp for mulighetene som ligger like utenfor stuedøra.

En som har prøvd å gå både i Spania og i Norge er nederlandske Ria Warmerdam. I 2013 gikk Ria den 643 kilometer lange Gudbrandsdalsleden, en vandring som resulterte i guideboken "Wandelgids Het Olavspad". Hun mener at Gudbrandsdalsleden er fantastisk godt tilrettelagt, at det er høy kvalitet både på overnattinger og mattilbudet som finnes underveis, og at standarden og merkingen av leden er svært god.

– Jeg kan godt forstå at det har vært en økning av nederlandske vandrere i Norge, sier Ria. Norge er svært populært i Nederland. Interessen for norsk natur er stor, og Nordic Noir-bølgen av TV-serier og krimbøker har også bidratt til å skape en interesse for Norge og Skandinavia.

Vandrelysten til Ria begynte allerede for 20 år siden da hun bestemte seg for å gå til Santiago de Compostela. Hun startet fra dørstokken hjemme i Amsterdam. Fire måneder senere ankom hun målet,- pilegrimsbyen Santiago de Compostela nordvest i Spania. Hun hadde da gått 2500 km tvers gjennom Europa, og selv om venner kom og vandret sammen med henne i perioder, gikk hun mesteparten av tiden alene.

– Flere har spurt meg hva jeg følte da jeg omsider kom fram, og jeg tror det sterkeste var følelsen av å mestre og stolthet over å ha klart det, sier Ria, som kan fortelle at de fleste bekymringene hennes forsvant etter en ukes tid på veien. - Før jeg dro var jeg redd for mange ting. Ville jeg finne steder å overnatte, hvor kunne jeg kjøpe mat, hadde jeg med meg det jeg trengte, hadde jeg pakket for mye eller for lite? Jeg tenkte på om jeg ville finne veien, og om jeg i det hele tatt var i stand til å gå så langt.

Sekken pakkes med omhu, for er det noe hun har lært på turene sine, så er det at å bære tungt ikke er særlig lurt når du skal tilbakelegge hundrevis av kilometer til fots.

– Sekken min veier rundt elleve kilo. Det passer for meg, og jeg vil på det sterkeste anbefale at man ikke bærer så mye mer enn det. Om sekken kjennes grei ut når man tester den hjemme, vil det fortone seg ganske annerledes når man har gått de første milene, ler hun. – Da sier det seg selv at man må tenke seg godt om før man putter nedi alt det man tenker at kan være kjekt å ha, og legger igjen det meste av det man tror man kan klare seg uten.

Ria mener at en fart på rundt 3-4 kilometer i timen er helt perfekt. Da klarer man å gå ganske mange timer hver dag, og får samtidig tid til å observere skiftinger i natur og landskap.
– Jeg starter dagen med en skikkelig frokost, og går vanligvis fra i nitiden til rundt fem på ettermiddagen. Det blir litt som en arbeidsdag, og det er en rytme de fleste er vant til. Det er alltid like godt å komme frem til overnattingsstedet, og neste dag er like godt å starte vandringen igjen.

De enkle tingene, som å få tatt av seg skoene, få vasket seg og spise et godt måltid, er det som betyr noe når man vandrer. Bekymringer man måtte ha før man dro, forsvinner underveis, og livet får en rytme og et tempo som Ria mener er bra for oss.
– Vi mennesker er designet for å gå, det er den naturlige måten for oss å bevege seg på, mener den eventyrlystne vandreren.