Joly, Dave og Dave - Ville eventyr på en pilegrimsvandring gjennom Norge

Britiske Joly Braime besøkte Nidarosdomen i Trondheim i 2009. Ved katedralen oppdaget han en informasjonstavle om Pilegrimsleden - St. Olavsvegene til Trondheim, og siden den gang har han syslet med tanken om å gå pilegrimsvandring gjennom Norge. Mange år senere fikk han anledning til å ta en hel måned fri i forbindelse med bytte av jobb, og da bestemte han seg for å gå Gudbrandsdalsleden fra Oslo til Trondheim.

En venn av han, britiske David Tett, skulle etter hvert slå følge på turen i to uker. Resten av veien valgte han å gå alene.

Men allerede de første dagene traff han ved flere anledninger en annen hyggelig pilegrim, amerikanske David Briceland. Etter hvert bestemte de seg for å vandre resten av leden sammen.

Joly forteller her om reisen med de to Daves og de spennende eventyrene de opplevde på pilegrimsvandringen til Trondheim:

– Hva var det som fasinerte deg ved å gå på pilegrimsvandring gjennom Norge?

– Ideen om å vandre hele dagen og finne et leirsted når du er trøtt, virket som et eventyr for meg, forteller Joly. – Jeg var veldig gira på å prøve meg på villmarksliv. Muligheten til å telte hvor du vil i utmark har jeg ikke i England.

– Er det en forskjell mellom å gå på en pilegrimsvandring og en «vanlig» tur?

– Det finnes mange fine sider rundt det å være på tur, men det er noe spesielt med å gå en strekning hvor folk vet hvem du er og hvor du skal. De ser deg på leden og vet at du er en pilegrim. Alle i området kjenner til pilegrimsleden, og alle visste hvem vi var.

Når du vandrer pilegrimsleden med en svær sekk virker du ufarlig, og det er lett å komme i kontakt med mennesker en møter. Ingen var redd for oss, vi var tre unge karer, men ble invitert inn til husene til små, gamle damer. Dette ville aldri skjedd i en annen situasjon, og vi opplevde denne gjestfriheten som interessant og trivelig. Denne gjestfriheten har jeg ikke opplevd på samme måte i Storbritannia.

– Tror du dette er typisk norsk?

– Jeg tror nordmenn er friluftsfolk, og mange er aktive turgåere. Vi fikk ofte hjelp av folk langs leden. En gang var det skikkelig tordenvær, og vi gikk med senkede hoder i pøsregnet. Heldigvis så Dave opp et øyeblikk, og la merke til en bonde som vinket på oss fra verandaen sin. Han inviterte oss inn og serverte kaffe, og det smakte utrolig godt. Vi satt sammen med han en evighet, og da regnet gav seg gikk vi videre.

– Nordmenn sies å kunne oppfattes litt kjølige og tilbakeholdne. Men det stemmer tydeligvis ikke i denne sammenhengen?

– Det har jeg ikke opplevd i det hele tatt. Tvert imot! Jeg husker at dette var en svært varm sommer. En dag jeg vandret alene i stekende sol kom det plutselig en dame løpende fra hagen sin. Hun veivde med en vannflaske for å tilby meg kaldt vann. Det hele endte med at hun inviterte meg inn, og jeg drakk kaffe og spiste lunsj sammen med hele familien. Liknende ting skjedde mange ganger.

– Gjorde du noen erfaringer som man vanligvis ikke gjør når man er på tur?

– Faktisk var kirkene langs leden veldig interessante. Ingen av oss som vandret sammen er særlig religiøse, men vi opplevde at kirker er fine plasser for å dvele litt og ta seg tid til ettertanke. Når vi passerte en åpen kirke gikk vi inn og satt der i 10 eller 15 minutter for å være stille. Det var en slags markering på turen som ikke ville ha eksistert dersom vi ikke var på pilegrimsvandring.

Kirkene oppleves som spirituelle, rolige steder. Vi besøkte mange forskjellige kirker, både gamle og nye, og noen fantastiske stavkirker. I noen kirker fikk vi tilbudt omvisninger hvor vi ble fortalt mange interessante fakta. Dette gav meg noen aspekter om Norge som jeg aldri har vært opptatt av tidligere. Gjennom kirkebesøkene fikk jeg kjennskap til en kulturhistorie som fram til da var ukjent for meg.

– Tror du at man er mer åpen for sånne opplevelser på en pilegrimsvandring enn i hverdagen?

– På pilegrimsvandringen er livet ditt redusert til de enkle spørsmålene: Hvordan kommer jeg meg fra a til b? Hvor skal jeg sove neste natt? Og hva spiser jeg? Resten av dagen er bekymringsløs og åpen for tanker og gode opplevelser. Det klarner tankene dine og setter livet ditt i et større perspektiv.

– Hvorfor tror du man begynner å stille seg de store spørsmålene akkurat på en pilegrimsvandring?

– Fordi veien er tilrettelagt til at folk skal stoppe opp og tenke seg om. Det kan nesten ikke unngås. Du har tid til å tenke, og du gjør deg noen store tanker. I tillegg ligger det mye historie på veien. Du går på en led som folk har benyttet i hundrevis av år. Det gir vandringen et spesielt, spirituelt aspekt.

Måten man blir møtt på er også viktig. Du blir øyeblikkelig gjenkjent som pilegrim. Du er en del av en større sammenheng, og du føler deg ivaretatt på en spesiell og gammeldags måte.

– Hvordan tar folk vare på pilegrimene?

– Du får en følelse av at folk som bor langs leden til alle tider har hold utkikk etter pilegrimer, og sørget for at de finner den rette veien. Når vi gikk oss vill stoppet folk bilene sine for å sende oss på riktig spor. Hver gang var det noen der som hjalp os videre, vi ble invitert inn til folk, kvinnen ved campingplassen ga oss noen gratis dusje-billetter eller vi fikk litt melk. Det er interessant å være i denne rollen.

– Har du planer om å gå på pilegrimsvandring igjen?

– Når man går på en stor tur som denne, har man alltid lyst til å gjøre det igjen. Å gå pilegrimsvandring er som å bli bitt av en basill som man ikke blir eller vil bli kvitt. Jeg synes at Pilegrimsleden i Norge er eventyrlig, men samtidig lett tilgjengelig. Der hvor vi gikk kunne vi kjøpe mat på mange steder, merkingen var bra, og det var aldri langt til bebodde plasser dersom man skulle trenge hjelp. Du må ikke ha mye utstyr. Faktisk hadde ikke Dave, min amerikanske venn, telt med seg en gang!

– Er ikke det litt risikabelt?

– Jeg synes det er galskap. Han var overbevist om å ha en skikkelig «tilbake til naturen»-opplevelse. Han hadde bare sovepose, liggeunderlag og en poncho med seg.

– Det kan faktisk begynne å snø på fjellet, selv på sommeren.

– Det samme tenkte jeg. Han hadde utrolig mye flaks, særlig på veien over Dovrefjell. Vi hadde tre dager med sol. Vi kunne observere uvær komme trekkende opp en dal, og så forsvinne i en annen. Det regnet først den siste natten.

Likevel hadde Dave noen røffe netter på turen. Noen ganger våknet jeg og fant han sittende skjelvende under et tre tullet inn i ponchoen sin. Jeg sa til han: «kompis, skaff deg telt!» På den andre siden måtte han ikke bære så mye som jeg. Han hadde en 50 liters sekk med en sovepose på toppen. Han spratt langs stien mens jeg kom slepende etter han med alt utstyret mitt og maten.

– Vi har jo nettopp snakket om teltliv og villmark. Visste du at det finnes ville dyr i Norge? Ulv og bjørn for eksempel?

– Jeg sjekket litt på forhånd for å være sikker på at ulver og bjørn er i andre deler av landet. De eneste ville dyrene jeg fikk trøbbel med var lemen.

– Av alle ville dyr som finnes i Norge fikk du trøbbel med lemen?

– Jeg antar I hvert fall at det var lemen – de så ut som små, brune og gule hamstrer. Lemenet er et veldig aggressivt dyr. En natt hadde jeg nok slått leir rett ved siden av redet deres. Midt på natten ble jeg plutselig angrepet. Det hele var absurd. De satt på bakbeina i forteltet mitt, hvinte og hisset seg opp og løp fram og tilbake under teltbunnen. Først prøvde jeg å sove gjennom det, men etter hvert måtte jeg gi opp, det ble for bråkete. Det var galskap. Det er det rareste jeg noensinne har opplevd.

– Lemen er ikke så store, er de?

– De er bitte små. Jeg tapte kampen mot et av de minste dyrene som finnes i Norge. Iblant så vi dem på stien. Dersom de ikke var døde satt de på bakbeina sine og viftet med labbene etter oss. Noen av dem var virkelig aggressive. Vi tenkte: Det må være grunnen til at vi ser som mange døde - De aner i all fall ikke hvem som er større en dem.

– Man hører ofte historier om folk som har gjort noen livsendrende erfaringer på en pilegrimsvandring. Var dere i livsfaser som gjorde at dere hadde behov for å stille noen av de store spørsmålene?

– Vi brukte alle tre mye tid på å bygge luftslott og planlegge framtiden vår. Vi var alle på interessante punkt i livet. Jeg hadde nettopp reist fra London, hvor jeg hadde bodd i mange år, og flyttet nordover for å bli selvstendig.

Min venn Dave hadde nådd et punkt i forholdet sitt hvor han måtte avgjøre om han skulle gifte seg eller ikke (det kunne han selvfølgelig ikke innrømme underveis, men kort tid etter turen var han forlovet, han må ha hatt det i tankene.)

Dave, min amerikanske venn, skulle flytte tilbake til Michigan for å finne ut hva slags liv han kunne bygge seg der, etter å hadde vært i Russland og Spania som lærer. Vi hadde en del store spørsmål og vi brukte mye tid på å snakke sammen om framtiden.

– Hvordan opplevdes det å nå målet?

– Det var storartet, og tidspunktet var perfekt. Da vi vandret inn mot Trondheim kom vi inn til Olavsfestagene. Dette er feiringen av Olsok som markerer dagen da Olav den Hellige falt i slaget på Stiklestad. Det var et middelaldermarked på domplassen, og det kjentes som om vi hadde vandret rett inn i middelalderen.

Det hadde vært så rolig og stille hele tiden på vandringen, og plutselig var vi i en travel by. Trondheim er en nydelig by og Nidarosdomen er imponerende. Vi ble oppdaget av en pilegrimsprest nesten med en gang. Han kom til oss og sa: «Er dere pilegrimer som nettopp har kommet fram? Gratulerer!» Vi følte oss som helter. Man får en følelse av å ha nådd noe stort.

På pilegrimssenteret ble vi også tatt godt i mot. Sånn var det på alle pilegrimssentrer langs veien. Alle gleder seg over å se deg, du setter deg ned, får en kopp kaffe og utveksler noen historier. Vi likte det veldig godt. På Voll i Rennebu hadde de til og med vafler, syltetøy og krem til oss. Å bli tatt imot på denne måten gjør at man føler seg litt som en kjendis.

– Var det vanskelig å venne seg til hverdagen etter vandringen?

– Absolut. Vi kom til Trondheim, feiret en kveld, og så tok jeg flyet hjem dagen etterpå. Dagen etter, da alt var vasket, klærne hang på klessnoren i bakhagen og skoene var pusset og tilbake i skoskapet tenkte jeg: Jeg har ikke noe sted å gå til i dag! Du blir så vant til å legge en strekning bak deg hver dag at det blir rart å slutte med det.

– Hva likte du best ved turen?

– Friheten man har med et telt er deilig. Man må ikke planlegge overnattingene på forhånd. Vi visste for eksempel ikke hvilken dag vi skulle ankomme Trondheim før 3 dager før vi nådde fram. I tillegg er de lange sommerdagene med lyse kvelder avslappende. Innimellom tok vi en lur ved en kirkegård etter lunsjpausen, eller vi leste en bok i skyggen mens middagssola sto høyt. Det fantes mange fine badeplasser langs leden og vi stoppet flere ganger for å bade.

Det finnes nok matbutikker langs Gudbransdalsleden, men det er mulig å sove innendørs på herberger og andre plasser om man ønsker det. Vi opplevde også at skiltingen var bra, og vandringen slik vi gjennomførte den gav oss en fin kombinasjon av den friheten man ønsker og den infrastrukturen man trenger.

Lyst til å dra på pilegrimsvandring? Start planleggingen i turplanleggeren, hvor du finner kart over alle de 9 ledene i Norge, og informasjon om overnattingssteder og interessepunkter.

Bildene tok David Tett som jobber som profesjonell fotograf i London. Du finner flere bilder fra turen på hans hjemmeside.