Eysteinkyrkja – kirken høyt opp i Dovrefjell
Kirkene på Pilegrimsleden er svært forskjellige. Noen er store og imponerende, andre er små og gjemt dypt inne i skogen. Hver kirke har sin egen historie. Her er historien til Eysteinkyrkja.
På Dovrefjell, nesten tusen meter over havet, ligger Eysteinkyrkja vakkert i fjellsiden opp mot Hjerkinnhø med Hjerkinn fjellstue som sin nærmeste nabo.
Eysteinkyrkja er ikke gammel, den sto ferdig i 1969, tegnet av Magnus Paulsson. Han hentet inspirasjon Snøhetta i utformingen av bygget.
Hvorfor en kirke her, på Dovrefjell, 965 meter over havet? Eysteinkyrkja brukes til gudstjenester og kirkelige handlinger av lokalmenigheten og tilreisende. Samtidig er den en pilegrimskirke. De første pilegrimene i moderne tid som gikk fra Dovrefjell til Trondheim startet i Eysteinkyrkja samme året som kirken ble vigslet, 3. august 1969. Pilegrimsdager på Dovrefjell startet i 1994 og arrangeres her hvert år i juli. Og Pilegrimssenter Dovrefjell bruker Eysteinkyrkja om sommeren som sitt møtepunkt med pilegrimene. Derfor er den åpen og betjent gjennom hele sesongen.
Eysteinkyrkja er ikke den første kirken på Hjerkinn. Også i middelalderen sto det en kirke her. Vi vet ikke når den kom og vi vet ikke når den ble borte, men vi vet at kirken har stått her. Aslak Bolts jordebok fra 1432 bekrefter dette. Sigrid Undset skriver om denne kirken. Når Kristin Lavransdatter går sin pilegrimsvandring til Nidaros så går hun vesper i kirka på Hjerkinn.
To pilegrimer i Eysteinkyrkja
De går ikke fort, de to pilegrimene som går opp den siste bakken til Eysteinkyrkja. To mennesker som har vandret langt, to sekker og to staver – fire føtter på vei mot målet langt der framme i Trondheim. Men nå er de på Dovrefjell, de har gått opp bakken og går inn, setter fra seg sekker og staver i våpenhuset og ser inn i kirkerommet.
De to pilegrimene går inn i kirkerommet, setter seg ned og lar stillheten senke seg. Det er interessant å høre litt om historien bak Eysteinkyrkja. Det får dem til å tenke. Hvorfor går vi pilegrimsleden til Trondheim og Nidarosdomen? Det er ikke så lett å sette ord på det, men det noe mer enn det å lære om fortidens pilegrimer. Det handler også om eget liv, det som ligger bak og det som ligger foran. At en vandring i mange dager gir rom for en indre refleksjon, samtidig som de får mange og ulike ytre impulser på veien mot målet. Etter en stund reiser de seg, går fram i koret og tenner hvert sitt lille lys. Så gå de ut, finner sekk og stav og går videre – først over Hjerkinnhø og så nedover til Kongsvold fjeldstue hvor det blir mat og søvn, før de går videre over fjellet mot katedralen hvor Olavsskrinet en gang sto.