Den tredje dagen - en pilegrims erkjennelser

Av: Ingeborg Collin, pilegrim og direktør for Nidaros Pilegrimsgård
Foto/video: Øystein Moe, Helmet

De to første dagene jaget smerten gjennom kroppen, med en tung sekk og en rygg som egner seg best foran skrivebordet, tenkte jeg. Jeg har gått dagsetapper på flere pilegrimsleder, men aldri gått langt over flere dager.

Jeg hadde pakket sekken etter alle kunstens regler: så lett som mulig, men med det nødvendigste for varierende vær som Trøndelag kan by på i september. St. Olavsveiene, pilegrimsveiene til Trondheim, er godt tilrettelagte og merkede, men jeg var likevel litt spent på om jeg kom til å finne fram. Min største bekymring var at sekken kunne bli tung å bære for meg som har hatt problemer med hoften etter en fødsel for 13 år siden.

Sekken var tung, og det skjøt ilinger gjennom hoften i det jeg kastet den på ryggen da jeg gikk av toget. Utenfor stasjonen så jeg refleksjonen av meg selv i et butikkvindu; framoverlent, klar for nye utfordringer med en stor sekk på ryggen, alltid på vei. «På vei mot hva?» slo det meg. I mitt over 40 år lange liv har jeg jaget framover, i et tempo jeg så vidt har klart å henge med på, og det har til tider vært tunge bører å bære, sånn i overført betydning. Hvor sunt har det egentlig vært? Akkurat der, i møte med min egen refleksjon i butikkvinduet, skjønte jeg at tiden jeg hadde klart å frigjøre i en tettpakket kalender skulle brukes til mer enn å se etter merkestikker og snakke med vertskap langs veien.

Det var ikke rart det gjorde vondt i hoften. En sekk kan ikke bæres slik. En sekk må balanseres på kroppen som skal bære den. «Er ikke egentlig det en god metafor for livet?», tenkte jeg der jeg vandret av gårde på min første langvandring. Jeg brukte litt tid på å kjenne hvordan jeg skulle bære sekken. Jeg rettet meg opp, kjente at hoften måtte skytes framover og skuldrene tvinges tilbake. Jeg holdt på å miste balansen. «Hvor må reimene strammes for at det skal bli godt å gå?» «Hvordan skal jeg klare å slappe av, og fordele tyngden av sekken samtidig?» «Er det dette bærekraft dreier seg om?» tok jeg meg i å tenke. Kraft til å bære, kraft nok til å bære. Det gjelder i verden, for et bærekraftig klima og en sunn natur, men også i forholdet mellom mennesker. Hvor mye tåler et folk, en familie, en relasjon? Hvor mye klarer hver enkelt av oss å bære før det begynner å gjøre vondt? Hvor langt kan vi tyne oss, før det ikke går lenger og vi må stoppe? Hvor mye er jeg i stand til å bære?

St. Olavsleden går igjennom variert terreng. Noen etapper er på sti gjennom skog, på grusvei mellom små tettsteder og av og til langs asfaltvei. Alltid omgitt av vakker natur og duvende kulturlandskap. Her har mennesker bodd, dyrket og jaktet i ti tusen år. Det er herfra Michelinstjerne-kokkene i storbyene henter sine råvarer og skaper magi av dem. I skogen er det hulveier, steinuttak, hustufter og fangstgroper som minner om hvordan mennesker som har bodd her har utnyttet utmarka. En og annen helleristning leder tanken mot at åndelighet, som i ulike former alltid har vært til stede i menneskenes kultur. Klosterruiner og kirker minner om at den fremdeles er det.

Det var mange tanker og refleksjoner som trengte seg på. Jeg kan ikke gjøre rede for de to første dagene på turen. Hodet jobbet på høygir. Der var så mange tanker å tenke, så mange sammenhenger som måtte dras. Tanker om samfunnet, om familien, om kjærlighet som tok slutt og barna mine. Tanker om meg selv. Det tok aldri slutt, det bare trykket på, og det var ganske smertefullt.

Kroppen gjorde også vondt. De to første dagene var det som om den skrek: «Slutt! Hva er det du driver med?». Min kropp er ikke vant til 8 timer med sekk og fjellsko. Den er vant til 8 timer bak kontorpulten, men korte avbrekk mot kaffemaskina. Men da jeg våknet dag tre var det som om den hadde gitt seg over. Hadde den sluttet å kjempe? Eller hadde den funnet ut at den nye normalen var ganske ok? Maskineriet var i gang, leddene var smurt og søvnen, som hadde vært ujevn, avbrutt og urolig de siste månedene, var nesten komatøs. Jeg sovnet klokken ti på kvelden. Etter to dager i mitt eget hode, våknet jeg dag tre og var klar for nye inntrykk. Det var som om harddisken var re-satt, programvaren oppdatert og mer lagringsplass var tilgjengelig. Kanskje var det da turen egentlig begynte?

Jeg kunne puste helt ned i magen. Jeg kjente lukta av mold, skog og vått vær. Jeg kjente energien høstsola fylte meg med. Jeg ble oppmerksom på andre ting, små ting, både i naturen og med meg selv. Jeg kjente gleden krible i magen. «Er det dette som er mindfullness? Å være til stede i sitt eget liv?». For hver dag fungerte kroppen bedre, jeg kjente meg sterk og glad. Alle andre ting ble uviktig. Dagen dreide seg om å spise frokost, snakke litt med vertskapet, finne et tørt sted å spise lunsj for så å finne neste overnattingssted. Bare å være på vandring. I nuet. Ta inn naturen og kjenne at kroppen fungerte.

Plutselig var vi framme ved pilegrimsmålet, Nidarosdomen, et sted folk har oppsøkt i sorg og glede for å finne svar og trøst i over tusen år. Jeg oppsøker sjelden kirker for å få svar på store spørsmål. Men jeg liker å være der, i et rom hvor så mange medmennesker har funnet trøst og mening. Der fant jeg også selv roen, etter min egen vandring.

Etter at jeg kom hjem har jeg tenkt mye på hva som skjedde der ute i skogene på vei Trondheim. Jeg fikk virkelig kjenne på hvor grensene for min bærekraft går, og hva jeg må gjøre for å sikre at jeg ikke trår over de grensene i framtiden. Jeg møtte meg selv, ikke i døra kanskje, men på vei ut døra. Jeg oppdaget en side av meg selv som jeg ikke tidligere hadde sluppet til. Jeg visste ikke at jeg hadde en introvert side, men det har jeg kommet til at jeg jammen har! Kanskje den siden av meg trenger litt tid for seg selv, tid til å tenke, bremse jaget på effektivitet og produksjon. Tid til å ta vare på seg selv. En pilegrimsvandring er en fin anledning til å få dette pusterommet.

Og hofta lurer du kanskje på? Den har jeg ikke kjent siden det møtet med meg selv i butikkvinduet. Det er helt sant! Et mirakel? Tja, noen vil kanskje kalle det det. For meg skjedde magien i møtet med meg selv dypt inne i Trøndelags skoger.