Church

Sylte kirke

Situated along Valldalsleden
Prototypen på en norsk kirke

Nettadresse

www.kyrkja.no/nn-NO/fellesrad/StorfjordenMR/menigheter/norddal-menighet

E-post

norddal@storfjorden.kyrkja.no

Telefon

+47 404 41 525

Postadresse

Grandegata 48, 6210 Valldal

Avstand

Ved leden

Åpen

Vi vet ikke når det først kom kirke på Sylte, men vi vet det har stått en kirke her i middelalderen – Aslak Bolt nevner den i 1432. Det gamle navnet på denne delen av fjorden var ikke Norddal, men Dal og i 1589 kalles kirken for Dal kirke. Det finnes en beretning om at tidlig på 1600-tallet ble stavkirken på Sylte tatt ned og flyttet over fjorden. Om Sylte da var uten kirke og folket i en periode måtte nøye seg med kapellet på Døving er uvisst. Men vi vet at i 1812 ble kapellet på Døving tatt ned, flyttet til Sylte og brukt som soknekirke. Kirken vi ser her i dag er fra 1863, det er en langkirke bygget i tømmer.

Det å rive en gammel kirke og bygge en ny føyer seg i andre halvdel av 1800-tallet inn i en nasjonal trend eller utvikling. Befolkningen i landet øker og i 1851 kommer det en ny kirkelov som sier at kirkene skal romme 3/10 av menigheten. Dette førte til at i siste halvdel av 1800-tallet ble det i Norge bygget 623 nye kirker og revet 390 gamle. Sylte kirke er en av disse. Med en så formidabel byggeaktivitet hadde kirkedepartementet hentet inn noen av de beste arkitektene i landet. De ga ut samlinger med mønstertegninger som de lokale kirkebyggerne kunne bruke eller tilpasse etter behovVed bruk av kjente arkitekter og deres mønstersamlinger ble de internasjonale arkitektoniske impulsene i tiden spredd rundt i landet. Den gotiske stil var fremherskende som det sakrale forbildet og den nygotiske hvite trekirken, slik vi ser den her i Sylte, ble selve prototypen på en norsk kirke.

Når vi går inn i Sylte kirke og opp kirkegulvet så ser vi alterbordet og altertavlen. Selve alterbordet er skjult under en alterduk. Det er laget i stein og kommer fra det gamle kapellet på Døving. Altertavlen viser et maleri av Jesus i Getsemane like før han blir tatt til fange. Han er redd for det som skal komme og han ber sin Far om å slippe. Men han tilføyer – ”ikke min vilje men din”. Denne korte setningen står skrevet under alterbildet.

I Norge er det fortellingene om Olav den Hellige som er utgangspunktet for pilegrimsvandringene og pilegrimsmålet i Trondheim. I Sverige er det hellige Birgitta som er utgangspunktet. Fra henne har vi en bønn som lyder: ”Herre vis meg den vei jeg skal vandre, og gi meg vilje til å gå den”. For mange er dette pilegrimens bønn. Ordet viljemøter vi i begge disse tekstene og kanskje er det viljen vår som utfordres mest under en pilegrimsvandring. Viljen til å gjennomføre vandringen, selv om den underveis kan by på utfordringer – både de vi har regnet med og noen som vi ikke har tenkt på. Det er den ytre vandringens vilkår. Også for den indre vandringen handler det om vilje. Vilje til å la tankene komme, gi dem tid og rom under vandringen. De kan handle om livet mitt slik jeg har det nå eller det kan handle om de store spørsmålene; om Gud og tro og om jeg finner en plass i det i mitt liv eller ikke. Har jeg vilje til å gå inn i dette? Det er den indre vandringens mulighet og utfordring.

Altertavlen i Sylte kirke med teksten "ikke min vilje, men din".
This site uses information capsules, also called “cookies”. Cookies is a digital footprint used as a tool by Pilegrimsleden to opitmalize the site for the users. Read more about our Privacy Policy here.
Read more about our Privacy Policy here.