Mikaelskapellet på Rise

Elva maler på en tidløs melodi gjennom århundrene. Vi hører den langt der nede i dalbunnen. I middelalderen blir det reist en kirke her, en kirke som forsvinner igjen mens elva maler videre på sin tidløse melodi. Så en dag begynner det å reise seg ei ny lita kirke på motsatt side av elva. Et lite pilegrimskapell. Denne gangen er det ikke en konge som befaler, men ei gruppe lokale idealister med lite penger og stort pågangsmot, som tar fatt.

En naturlig plassering av kapellet er der Oppdalsbygda åpner seg opp for pilegrimene fremst i Vinstradalen. Med seg i gruppa har de en interiørarkitekt som tegner kapellet med tanke på at ”utsikten ut over det vakre skaperverket” skal være altertavla. Kapellet skal gi ly for været, og rom for meditasjon etter turen over fjellet, samtidig som det høye vinduet mot skaperverket åpner opp rommet og gir det lys og utsyn.

Like nordvest for kapellet ligger gravfeltet på Rise, et gravfelt fra Vikingetida. Det mest kjente funnet herfra er Riseengelen. Det er en bronsefigur av erkeengelen Mikael, laget i Irland på 7-800-tallet. Den har kanskje tidligere prydet et relikvieskrin. Engelen ble funnet i gravfeltet på 1800-tallet og har nå gitt navn til kapellet – St. Mikaels kapell.

Her ved foten av Dovrefjell kan pilegrimene knele ned og takke for trygg ferd over fjellet, før de tar vandringsstaven og går videre nordover mot Trondheim og Nidarosdomen.