Lesjaskog kirke

Lesja jernverk vokste fram i 1660-årene. Det var gruvesamfunnet som på slutten av 1600-tallet gikk sammen om å bygge kirke. Verket ble bygget opp i den østre delen av Lesjaskogsvatnet med masovn og stangjernshammer, og stedet fikk navn etter verket – Lesjaverk. Det var også her kirken ble bygget i 1695. Aktiviteten ved jernverket avtok på slutten av 1700-tallet og i 1812 var det slutt på driften. Etter hvert ble det reist spørsmål om kirkas plassering og i 1848 ble den flyttet til den andre enden av vannet, til Lesjaskog og i 1855 ble kirken vigslet på nytt.

Kirken har et interiør med prekestol, korskille og altertavle fra slutten av 1600-tallet, skåret av Lucas Nilsen Gram i 1697. Altertavlen er skåret i en stil som kalles bruskbarokk. Barokken som stiluttrykk kom inn i kirkeinteriøret i årene rundt 1630 og den tidlige barokken i Norge kalles bruskbarokk. Navnet fikk stilen fordi utformingen av ornamentene kan gi assosiasjoner til ørebrusk. Altertavlen har to etasjer med et fotstykke og et toppstykke – som de fleste altertavlene fra denne tiden. På fotstykket står det en tekst: ”dette giører till min ihukommelse”. I den første etasjen på tavlen er det i midten et maleri av Jesus som innstifter nattverden på Skjærtorsdag. Det er da han sier de ordene som står skrevet på fotstykket. I etasjen over ser vi et maleri av den oppstandene Jesus Kristus og på toppen den levende og seirende Kristus. Det er påskens budskap altertavlen vil fortelle. I tavlens midtaksen handler det hele veien fra fot til topp om Jesus Kristus. På sidene ser vi andre personer. Moses og døperen Johannes står på hver sin side av nattverdmaleriet i 1. etasje. Peter og Paulus står tilsvarende i 2 etasje. Dette er fire personer fra bibelen som på hver sin måte peker inn mot tavlens midtakse, Kristus-aksen.

Kirkens nattverd ble tidligere kalt ”viaticum viale” som kan oversettes til ferdakost, et styrkemåltid på veien gjennom livet. Da kirken her på Lesjaskog ble innviet og tatt i bruk i 1855 så gikk antakelig alle innbyggerne her til nattverd en eller to ganger i året. Slik var det å være døpt og høre til i kirken, nattverden hørte med. Men på slutten av 1800-tallet og framover så kom et nytt syn inn i kirken. Nattverden var bare for de som var troende, de som kunne vise til en omvendelse og en aktiv tro. Og i løpet av en generasjon eller to så var nattverdbordet nesten tømt. Og slik har det vært opp mot vår tid. Bare et fåtall av de døpte, av de som hører til i kirken går til nattverd. I dag øker antallet, også mange av pilegrimene har et behov for den ferdakosten som deles ut i kirkene.