Pilegrimer for Hospice

Les om Astrids møte med to MC karer i skinnvest ved sykesenga til kompisen sin, om hva foten hennes hadde å fortelle, og hvorfor hun valgte å gå pilegrim for Hospice.

Hva er pilegrim for Hospice?

Sommeren 2014 gikk to damer på en pilegrimsvandring på Gudbrandsdalsleden helt fra Oslo til Trondheim. Astrid og Lene.
Målet var å sette fokus på omsorg for alvorlig syke og døende i Norge. De fleste i Norge dør på sykehjem og sykehus istedenfor å bli ivaretatt på en Hospice, hvor omgivelsen er spesielt tilpasset til døende pasienter.
Turen varte 39 dager og mange fulgte de to damene via sosiale medier, eller ved å slå følge med dem et lite stykke på veien.

Astrid Rønsen har jobbet som sykepleier mer enn 35 år, og jobber fortsatt deltid ved Hospice Lovisenberg i Oslo.Vi har snakket med Astrid om hennes personlige opplevelser på denne spesielle vandringen.

Det virker som om det finnes ingenting mellom liv og død som man ikke kan snakke med Astrid om. Det er kanskje nettopp fordi hun jobber så tett på yttergrensene av livet som gjør at hun er åpen for alle slags refleksjoner rundt det å være et menneske. Livet, det ble vi enige om, kan sammenlignes med en pilegrimsvandring, og døden er kanskje det siste herberget som huser de slitne vandrerne, og gir dem et siste hvilested.
Nær døden kan vi lære noe om livet, sier Astrid. Vi som jobber nær alvorlig syke og døende får privilegiet til å møte de som kanskje nettopp åpner opp for den indre kjernen av livet, når de vet det er begrenset tid igjen. Det kan være verdisamtaler, filosofiske betraktninger eller en slags visdom som noen mennesker deler i denne siste fasen, forteller Astrid. På en pilegrimsvandring har man tid til å gjøre seg sine tanker rundt sin egen livsvandring.

Velfortjent pust i bakken! Foto: Pilegrim for Hospice

Astrid, med hvilke tanker i hodet gikk du på din vandring?

Jeg tenkte mye på ting som er knyttet opp til fagfeltet og omsorg av døende. Lene og jeg erfarte hva som skjer når man kommer ned i tempo. Det er paralleller mellom det å gå en pilegrimsvandring, og den siste livsfasen når man ligger i en sykeseng. Døende pasienter kommer automatisk ned i tempo. Du kan ikke springe like fort som du pleide, du tvinges til et saktere tempo.
Hva skjer når man begynner å få gnagsår og vondt i beina? Hvordan går det an å møte det? Vi har opplevd pasienter som til tross for en alvorlig sykdom og mye plager allikevel har gode dager. Hvordan er det mulig? Møte med egne gnagsår på vandringen ga næring til ulike refleksjoner over lidelse og lindring. En annen ting er felleskap knyttet til pilegrimsvandring og Hospice-filosofien.

Hvordan er denne felleskap tanken som er knyttet til Hospice-filosofien?

Hospice-filosofien er opptatt av felleskap. Pasienter og pårørte skal kunne finne hverandre på kryss og tvers. Det å romme hverandres smerter og lidelser gir et spesielt felleskap. Dette fikk en helt annen dybde for meg mens jeg gikk. Jeg hadde veldig mange av pasienterfaringene med meg, men også mine egne byrder som dukket opp underveis.

Hva slags byrder var det som du bæret med deg på vandringen din?

Jeg strevde sånn med det ene benet mitt. Jeg gikk hele tiden og tenkte: «Hva er det denne foten vil fortelle meg?» Jeg kunne ha tenkt: «Oh, nå har jeg fått en overbelastning, det er sikker fornuftig å stoppe, sånn at jeg ikke pådrar meg noen skader på lang sikt.» Man kan velge å tenke forskjellige ting. Kanskje fordi jeg valgte å være undrende til hva denne foten vil fortelle meg ga den min reise et innhold som ble stort underveis.

På hvilken måte ble det stort underveis?

Jeg traff en tysk prest på Ryphusan som jeg begynte en samtale med. Vi ble sittende og pratet mye om hva pilegrimsvandring egentlig er, hva det gjør med oss. Vi var inne på fjellheimen, to mennesker tett på hverandre uten radio og tv, da blir samtalene veldig...

Intens?

Ja. Jeg gikk jo og haltet, og han spurte hvordan det gikk med foten. Jeg sa: «Jeg tror jeg kommer til å få noen svar på hva denne foten vil fortelle meg. Jeg skal komme gående på to friske ben inn til Nidarosdomen.»

Møtte du han igjen i Trondheim?

Han var en eller to dager foran oss. Men i midnattsmessen i Nidarosdomen traff vi hverandre igjen. Jeg satt noen benker bak han, og vi ble sittende etter seremonien. Han spurte: «Hvordan har det gått med foten din?» Og så svarte jeg: «Jeg fikk rett. Det skjedde noe på veien.»  Vi ble sittende og snakke om foten min. Han hjalp meg å sette denne erfaringen i et perspektiv.

Den erfaringen om hva foten din skulle fortelle deg?

Nettopp. Det handlet nemlig om å nærme meg min egen personlig historie. Jeg har vokst opp med en far som har vært manisk depressiv. Det har vært en del av min barndom og voksen alder. Det har preget meg voldsomt, men også lært meg mye om å tåle andres lidelser. Samtidig har det gitt meg en tung byrde å bære. Det gjør noe med en å ha en far som enten er alkoholiker eller har en psykisk lidelse. Og denne presten hjalp meg til å se at det var på tid å slippe dette. Det var ikke min lidelse, det var min fars lidelse.

Som du bar med deg hele veien?

Egentlig et helt liv. Jeg trodde jeg hadde klart å sortere det ut i livet mitt, men gjennom denne vandringen fikk jeg en annen kontakt med min historie. Det gjorde at jeg ser på disse tingene med et annet blikk i dag enn jeg gjorde for et år siden.

Underveis fra Oslo til Trondheim. Foto: Pilegrim for Hospice

Det som er så spennende med en pilegrimsvandring er kanskje nettopp sånne opplevelser? Mange går på fjelltur, men det må være noe med pilegrimsvandringer som skiller seg ut. Det er det du snakker om, å få innsyn i ditt indre, ditt eget liv, din fortid. Hvorfor skjer det akkurat der?

Det at jeg gikk over en så lang tid ga meg en mulighet til å komme nærmere meg selv. Jeg tror det er noe med å gå som gjør at man trenges inn i et saktere tempo, og man gå med en slags bestilling.

Hva mener du med bestilling?

Det ble jo en slags bestilling til meg selv, for jeg var ut etter noen svar. Jeg tror det er en del av pilegrimsreisen. Kanskje er ikke denne bestillingen like tydelig når man starter, men man er ute etter en mening i livet sitt. Det er ikke bare religiøst betinget. I vår tid søker folk mening på tvers av religioner og kulturer. Vi er i en tid hvor vi får all type elendighet så klistret på oss hele tiden. Det gjør at flere og flere faktisk søker noen veier for å sette ting i perspektiv.

Kanskje hadde vi forholdt oss annerledes til vårt eget liv hvis vi hadde tatt innover oss at vi er dødelige underveis

Når man har gått så langt med sine egne tanker og bekymringer, hvordan er det å nå målet?

Det var helt overveldende. Jeg blir fortsatt berørt av å tenke på det.  Å komme ut av Bymarka og se ned mot byen og Trondheimfjorden. Det var overraskende og overveldende. Da skjønte vi at vi hadde gått gjennom hele Sør-Norge. Fra Oslofjorden opp til Mjøsa gjennom hele Gudbrandsdalen, Sør-Trøndelag og nå hadde vi altså kommet til Trondheimsfjorden og kunne se Nidarosdomen. Vi som gikk sammen de siste dagene hadde en sorgprosess knyttet til at det snart var over.

Allikevel tar man de opplevelsene og møter man hadde videre med i livet selv om vandringen er over. Særlig de møtene med pasienter som dere gikk for må ha vært sterke. Noe av det beskrev dere på bloggen. Noen fulgte vandringen deres fra sykehussengen, for eksempel Rune som ble til og med litt kjendis på grunn av et intervju med TV2. Hvordan ble du kjent med han?

Han var pasient på Skjedsmotunet. Noen som jobbet på den avdelingen visste at vi skulle gå på pilegrimsvandringen for Hospice og inviterte oss inn til lunsj. Rune satt ute på verandaen. Vi pratet og fikk umiddelbart god kontakt, noe som førte til at han ble med inn og spiste lunsj med oss. Til slutt ville han bli filmet og intervjuet.  Kontakten oppsto fordi han leste på våre t-skjorter hvor det sto: Pilegrim for Hospice. Og så sa han: «jeg er også pilegrim, jeg er i en MC klubb, en motorsykkelklubb som heter Pilgrims-MC Minnesund». Han fikk en av kameratene sine til å komme opp med sin Harley Davidson og skinn vestene.

På bloggen deres skrev dere også at Rune på en måte var «med» på vandringen. På hvilken måte var han med?
Vi sendte og fikk meldinger fra Rune hver dag. Vi har hørt fra de som jobbet på den avdelingen at vår pilegrimsvandring ble til en fellesaktivitet på sykehjemmet. Alle måtte inn på Facebook, lese bloggen og følge oss på GPS’sporene.

Lene og Rune ved Skjedsmotunet. Foto: Pilegrim for Hospice

Fikk han oppleve det at dere kom inn til Trondheim og nådde målet?

Ja, han levde et par uker til. Men det som kanskje var like spesielt for meg var et møte jeg hadde med en dame på Hospice Lovisenberg. Hun fulgte også med på hele vandringen.

Hva skjedde med henne?

Da jeg kom hjem spurte hun om jeg kunne treffe henne for hun vil så gjerne høre mer om turen. Det gikk en liten stund før vi endelig fikk avtalt en tid. Da jeg var på vei til avtalt møte ringte familien og sa: «vi tror du er for sen, vi får ikke kontakt med henne i dag.» Og så sa jeg, «jeg kommer likevel». Når jeg kommer så treffer jeg datteren hennes på gangen, og døren står på gløtt. Plutselig hører jeg en stemme innefra som roper: «Er Astrid der? Få henne inn!» Hun våknet altså til liv og det er et fantastisk bilde av Torhild og meg fra dette øyeblikket. Hun var virkelig en medvandrer på turen fra sykehus sengen hele veien. Denne dagen er hun altså en så strålende våken dame, og dette er to dager før hun dør. Det sier jo noe om hvor fortettet livet kan være før vi ikke er her lenger.

Som er litt skummelt. Folk kan være i live en dag, og død den neste. Du hopper ned en klippe og er borte. Alle opplever det før eller siden, er det ikke forståelig at mange velger å se bort?

Alle skal underveis miste noen de er glad i. Forhåpentligvis er det noen som er eldre, før man er der selv. Jeg skjønner at det er skremmende, at det kan kjennes som en vegg som blir borte eller en klippe som forsvinner. Jeg som har vært ved siden av døende så mange ganger vet ikke hvordan det blir når jeg selv skal dø. Jeg kommer sikkert til å slåss med nebb og klør for å ha lengst mulig tid med barnebarna mine… Men jeg blir mindre og mindre redd for å dø. Det blir mindre og mindre skremmende å være tilstede. Det betyr ikke at det ikke er vondt å miste noen man er glad i.

Det å bære hverandre, bærer hverandres byrder underveis det er faktisk en viktig del av livet for alle

Vi har snakket om at livet kan sammenlignes med en pilegrimsvandring og døden er en del av denne vandringen. Er det noen store tanker du sitter med etter turen?

Vanskelig spørsmål. Det er noe med å nærme seg den kanskje viktigste delen av en livsreise, døden. Det er både mulig og umulig å øve seg på det også underveis i livet. Døden er en livsviktig hendelse i alle menneskers liv. Kanskje hadde vi forholdt oss annerledes til vårt eget liv hvis vi hadde tatt innover oss at vi er dødelige underveis. Kanskje hadde vi gjort noen andre prioriteringer, og kanskje hadde vi valgt å leve mer levende mens vi er her. Kanskje hadde det gjort samfunnet til et varmere og mer omsorgsfullt sted å være. Vi er jo avhengig av hverandre underveis mens vi lever. Det er ingen som kan leve i dette samfunnet helt alene. Og det å bære hverandre, bærer hverandres byrder underveis det er faktisk en viktig del av livet for alle.

 

Pilegrim for Hospice Stafett i 2015
Fjorårets vandring har inspirert til en ny vandring for hospice-saken. Samme distanse Oslo- Trondheim. Denne gang som en stafett fra Oslo langs vestleden via Ringerike, Gran på Hadeland over til Toten og Kapp før en fortsetter videre mot Trondheim.

Følg vandringen og les mer om Pilegrim for Hospice 2015 her:

http://www.pilgrimforhospice.com/

Hjerteport på Pilegrimsleden. Foto: Pilegrim for Hospice
Endelig fremme i Trondheim! Foto: Pilegrim for Hospice
Se kart
Se turforslag