Historisk om pilegrimsvandring

Å legge ut på pilegrimsreise er kjent fra de aller fleste religioner. Mennesker har til alle tider søkt etter sin opprinnelse, en nærhet til det evige, noe som er hellig for dem. Et sted der skillet mellom det jordiske og det himmelske er tynnere enn andre steder, et sted som forteller om det guddommeliges nærvær i tilværelsen eller et sted som har en særlig betydning i den enkeltes liv. Derfor er det målet som er det viktigste ved pilegrimsreisen, veien er et middel for å komme frem.

  • His Eminence Metropolitan Athenagoras of Belgium, Ecumenical Patriarchate of Constantinople. Rev. Berit Lånke, National Pilgrim Center, Norway and Prioress Sister Gilchrist Lavigne, Monastery of Tautra, Norway. Opening of the Olav festival.

  • Foto: Sven.Erik Knoff

Kristen pilegrimstradisjon har sin opprinnelse i Kirkens første tid.  De kristne var opptatt av å være på de stedene der Jesus hadde vært slik som Jerusalem og Betlehem. Dette var likevel ikke de eneste hellige stedene for de første kristne. Den første menigheten hadde mange martyrer som ble regnet som helgener. Disse menneskene hadde vært en del av menigheten og vært med blant dem som feiret gudstjeneste og bar fram bønner til Gud. Det var en klar oppfatning av at martyrene hadde kommet rett til himmelen og nå kunne be fremfor Guds trone. Derfor var det viktig for de kristne å komme til helgenenes graver. Dette ga dem en nærhet til det hellige og en bedre mulighet til å be om helgenenes forbønn.  Etter hvert fikk Kirken martyrer og helgener mange steder og pilegrimsvandringer ble vanlig i hele den kristne verden. Mennesker søkte trøst, helbredelse og tilgivelse for sine synder. Etter hvert ble det også vanlig at Kirken påla mennesker å dra på pilegrimsferd som bot for synder. Det var også anledning til å betale andre for å gjøre denne reisen for seg.

Disse ordningene ble til tider misbrukt både av Kirken og av enkeltpersoner. Den lutherske reformasjonen var i stor grad en reaksjon på ulike misbruk, og Luther forbød derfor enhver form for pilegrimsvandring. Pilegrimstanken forsvant likevel ikke innenfor den protestantiske bevegelsen. Den fikk tvert imot en sentral plass i forkynnelse og fromhetsliv ved at målet var himmelen og livet var en pilegrimsvandring. John Bunyans bok “En pilegrims vandring” er et typisk eksempel på oppbyggelseslitteratur i denne sjangeren.

Den romersk katolske kirken og de ortodokse kirkene har en ubrutt pilegrimstradisjon siden kirkens første tid. I vår tid er de protestantiske kirkene i ferd med å gjenfinne denne tradisjonen. Nettopp fordi pilegrimsideen aldri forsvant fra de protestantiske kirkenes forkynnelse er det ikke så vanskelig å bli fortrolig med denne tradisjonen på nytt.

I Nidaros, Trondheim, begynte pilegrimsvandringene til Olav den Helliges grav straks etter hans død på Stiklestad i 1030. Det ble fort ble kjent at han måtte være en hellig mann og i 1031 ble han erklært hellig. (Det tidligste vitnesbyrdet om dette er i Torarin Lovtunges dikt fra tiden 1031-35. Han var skald hos kong Olavs fiende danskekongen.) I løpet av noen få år var pilegrimsvandringen til Olav den Helliges gravkirke så sterkt befestet at den var kjent langt utover i Europa. I denne først tiden lå kirken i Nidaros, Trondheim, under erkebispesetet i Hamburg/Bremen. I 1070 skriver erkebiskopens “sekretær”, historikeren Adam av Bremen, en bekrivelse av biskopens reise til kirken i Nord, blant annet til Nidaros. I den forbindelse beskriver han pilegrimsferden til Nidaros:

“Nordmennenes viktigste by er Trondheim. Den er nå prydet med kirker og besøkes av mange mennesker. Der ligger den høysalige konge og martyr Olavs legeme. Ved hans grav virker Herren den dag i dag de største helbredelsesundere. Og folk som tror at de kan hjelpes gjennom den hellige manns fortjenstfulle gjerninger, strømmer dit langveisfra. Hvis man seiler fra Ålborg eller Vendsyssel i Danmark, kommer man i løpet av en dag over til Viken, som er en by i Norge. Derfra holder man til venstre og seiler langs Norges kyst, og på den femte dagen når man fram til byen Trondheim. Man kan også ta en annen vei, som fører fra danskenes Skåne over land til Trondheim. Men denne veien over fjellene tar lengre tid, og ettersom den er farefull, unngås den av reisende.”

Vi vet likevel at mange pilegrimer krysset Dovrefjell på tross av at det var utmattende og farlig. Derfor fikk kong Øystein Magnusson reist pilegrimsherberger flere steder på Dovrefjell på 1120-tallet. Omsorgen for pilegrimene var så viktig at det var detaljerte regler for dette i Gulatingsloven. På 1300 tallet ble det bygget kirke på Dovrefjell.

Da den lutherske reformasjonen nådde Norge i 1537, ble pilegrimsvandringer forbudt. Først i det 20. århundret begynte folk igjen å komme til Nidaros som pilegrimer. Særlig etter 1970-80 tallet dukket stadig flere opp og ikke minst da pilegrimsveien mellom Oslo og Trondheim ble merket fra 1993 og frem til 1997. Leden ble offisielt åpnet av HKH kronprins Haakon 29. juli 1997.

I dag er pilegrimsleden både i Norge, Danmark og Sverige merket med St. Olavsvegenes merke og har fått status som Europeisk kulturvei under Europarådets kulturveiprogram.